Sukkersug

28.10.2006 Kategori Aktuelt

I. 1971, LIJORDET

Farlig fint


En julikveld i 1971 oppdaget jeg at det andre livet som bare hadde eksistert inne i meg også kunne leves i virkeligheten. Jeg var femten og et halvt, befant meg på taket av hotell Continental i Oslo, og Charles Dorian Harrington Rothfield, snart sytten, viste veien.

- Salut, mon petit ami! sa han med like fornem kontroll på franskuttalen som han hadde på morsmålet, hevet sin forkrommede kaffekanne og klinket den mot min. En stråle av rødvin sto ut av tuten på min kanne før vi vippet opp lokkene og drakk kveldens andre porsjon. Lufta var fylt av et kjærlig pulserende midtsommerlys, et slør av bleke stjerner var innen rekkevidde og utsikten uendelig. Jeg kunne se så langt! Resten av verden hadde ingen tyngde lenger; det offisielle dagliglivet mitt med andres begrensninger og forventninger gikk i oppløsning, mens rastløshet og sinne ble til drivstoff for opprør mot alle som gjorde verden stygg og menneskene undertrykte. Jeg var utrolig sterk! Der, rett inn i framtiden så jeg alle drømmene mine oppfylt. Selvfølgelig skulle jeg klare det, alt sammen, alt jeg bare så vidt ante hva var.

Er dette å bli voksen? tenkte jeg, er denne tilstanden et resultat av noe jeg har gjort? Alt det harde arbeidet som avisbud og caddie, sjokoladegutt på Bislet, lagerarbeider på CC og ekspeditør i godtebutikken til mamma og pappa. Er det en belønning for all lesingen og lyttingen? Og grublingen, ikke minst. Jeg ble sendt til doktor Strømnes allerede da jeg var sju fordi jeg følte meg tom i hodet. Han snakket lavt med mamma og ga meg piller og sprøyter og fysikalsk behandling hos den pene damen i kontoret ved siden av, men ingenting hjalp og jeg ble nødt til å si at det gikk over av ren høflighet. Selv om jeg har en tendens til å havne i bråk og kanskje har en litt tvilsom moral, så er jeg en høflig gutt.

- For det andre livet! sa jeg, og forsøkte å legge uttalen et sted mellom Roger Plant i Immigrant Song og Peter Hammill i Refugees.

- For det andre livet, gjentok Dorian. Vi skålte og jeg møtte blikket hans - engleansiktet som var fullt av faen. Han var så pen at jeg ble sjenert; lyse krøller, et ovalt ansikt med små og velformede trekk, og lyseblå, klare øyne med et evig arrogant spørsmål: Du er vel med meg?

- Herregud, du har sølt rødvin på uniformen, sukket han og pekte på en fuktig flekk rett under gullbåndet nederst på ermet.

- Hvordan klarer du å oppspore en vinrød flekk på en vinrød uniform? spurte jeg imponert, men Dorian var allerede opptatt av noe annet.

- Hvilket andre liv?

- Dette! sa jeg og slo ut med armene. En ny stråle rødvin fra kaffekannen, men mye mindre denne gangen. Opplevde ikke Dorian det samme som meg? Han så bare avventende ut, streng. - Det er mitt alt sammen! la jeg til før jeg fikk tenkt og angret på det. Selv om jeg kunne slumpe til å komme med noen gullkorn når ordene tok snarveien utenom hjernen, så skaffet det meg stadig problemer også. Jeg forsøkte å koble inn fornuften og fortsatte uten å miste farten: - Det første livet er de voksnes verden ... Jeg stoppet enda et tidels sekund, for selv om jeg kanskje var på rett spor, kjente jeg at det var en dårlig start, altfor veikt, altfor barnslig, jeg måtte finne noe sterkere. - ... makthavernes verden, kom det omsider, og jeg raste videre, oppildnet over det flotte ordet: - ... som er krig og eksos og Gud og betong og penger, mens dette ... Ny sving med kaffekannen, uten noe søl. - ... dette er det som har vært inne i meg, alle mulighetene! Et gløtt bort på Dorian, men ingen tegn til at jeg hadde nådd fram, så jeg fortsatte, litt mer hektisk og usikker nå: - Alt jeg har drømt om, og vært redd for bare var en sykdom siden ingen andre bryr seg om det! Hvorfor vil ikke alle forandre verden ...

- Hei, hei ... Ikke bli så konkret, avbrøt Dorian, han så nesten sliten ut da han snudde seg vekk fra meg og stirret ut over Oslofjorden. - Styrken i et utsagn ligger i den intuitive sannheten det inneholder, ikke i kjedelige fakta.

Burde jeg skrive det ned? Det var så elegant formulert! Utrolig glupt, og sikkert sant også. Ikke det at jeg skulle stjele formuleringen og bruke den selv, bare ta vare på den, ha den i bagasjen. Men akkurat nå burde jeg bare være stille og stirre ut over Oslofjorden sammen med Dorian.

Vi var stille og så ut over Oslofjorden.

Jeg var nok egentlig ingen typisk stille type, begynte snart å gløtte litt til sidene. Merket at Dorian så på meg, og måtte til slutt møte blikket hans. Det var annerledes nå, ikke strengt, ikke arrogant. Nysgjerrig, og noe annet også. Trist? Som om han så noe han selv hadde mistet? Jeg trakk pusten dypt, kjente en lukt som jeg visste at jeg kom til å huske; asfalt og syre, lunkent metall og sukker.

- Nå må vi ned igjen, sa han og hevet kaffekannen til en skål.

- Skål, sa jeg og tømte resten av kanna.

- Drikk aldri opp alt som er i det siste glasset, sa Dorian og åpnet døra til baktrappa. - Da er du alkoholiker. Få se på tennene dine. De er røde. Hva tror du Den Svette Mannen sier til det? Her, en serviett. Tørk dem. Du venter i anretningen i første mens jeg går ut i vestibylen og fikser ham.

- Fikser ham ... gjentok jeg mens jeg gned linservietten fra Annen Etage mot tennene. - Hvordan da?

- Overlat det til meg.

- Fortell da! Jeg grep fatt i skulderen hans, og han stoppet. Jeg var blitt så mye større det siste året. Sterkere også, men var ikke helt vant til det.

Dorian sukket. - Den Svette Mannen er gay, ikke sant. Homoseksuell, la han til da han møtte blikket mitt. - Og han har lyst på meg. Så han bryr seg ikke om at vi har vært borte en stund og han kommer til å la oss gå litt før. Han snudde seg og fortsatte nedover den smale ståltrappa til den skranglete personalheisen.

Den eneste gangen noen hadde sagt homoseksuell rett ut med meg til stede, var i en helselæretime i åttende klasse. Jeg visste at det bodde en mann i hybelhuset i Nordveien som likte gutter, og det hadde skjedd et eller annet med en av gutta fra Fururabben i dusjen etter en svømmetime på sjøspeideren, men det var ingen som snakket høyt om det. Ingen jeg kjente sa slike ord rett ut. Faren til Mia sa at han hadde børsa ladd på grunn av folk som mannen i hybelhuset. Og for mamma og pappa var det fysisk umulig å si et sånt ord. Så hvordan kunne Dorian snakke om det med en slik letthet? Like lett som han flørta med de to jentene i skrubben, de som hadde tømt alle rødvinsrestene opp i kaffekanner for oss. De var minst atten og fniste og lo av ham, vred seg som om de ville ut av klærne sine så fort som mulig. Dorian sa etterpå at de der, de kan jeg pule når jeg vil. I herregarderoben, kanskje. Eller damegarderoben, det er mer spennende. Synes du ikke? Jeg svarte ikke, jeg bare rødma, han skjønte vel at jeg aldri hadde ligget med noen. Folk som har gjort det kan jo se hvem som ikke har gjort det.

- Nå får vaktmesteren sparken, sa Dorian da vi gikk inn i den korte korridoren der heisen var. Han pekte på lyspæren som var gått mens han åpnet heisdøra for meg. - Han går jo bare på fylla.

Akkurat idet jeg svingte rundt Dorian på vei inn i heisen, fikk jeg et glimt av ansiktet hans som gjorde at jeg stoppet midt i bevegelsen. Det eneste lyset kom inne fra heisen og det falt slik at halve ansiktet hans ble liggende i skygge; skarpe, mørke felt over haken, nesa og øyenhulene sto i skarp kontrast til det gnistrende hvite i øynene og tennene. Innskytelsen om å si noe til vaktmesterens forsvar forsvant i et grøss og jeg fikk en uimotståelig trang til å fortelle ham hvordan han så ut, men før jeg fikk sagt noe strakte han armen mot meg. Sikkert for å skynde på meg, tenkte jeg, og reagerte instinktivt med å dra til meg armen før jeg vendte blikket mot min høyre fot som var på vei mot heisgulvet.

Heisen var ikke der. Lyset kom fra et lysrør som var festet på veggen inne i heissjakten og gav en falsk følelse av et lukket rom rett innenfor døra. Han prøvde vel å holde meg tilbake, tenkte jeg i et sekund av panikk mens jeg kjempet for å forskyve tyngdepunktet i kroppen min bakover og blikket søkte etter feste i det bunnløse dypet.

- Det er litt farlig også. Alt sammen, sa Dorian da han øyeblikket etterpå lukket igjen heisdøra og trykket på knappen med et smil jeg ikke kjente, og ikke likte så veldig godt.

- Farlig er fint, sa jeg og smilte for å skjule hvor redd jeg var.


RSS