Under de fleste forhold

13.02.2007 Kategori Upublisert/blogg

Jeg forsøker ikke å snakke tydelig, forsøker ikke å gjøre meg forstått, men jeg snakker til deg, håper du lytter. Kanskje dette er alt det blir til, kanskje det er noe jeg skal gjennom før jeg finner de store, knapt befolkede slettene av klare fortellinger på den neste siden. Men før støyen har lagt seg har jeg ikke lenger ambisjoner om å være forståelig, det ville være svik mot alt som gir meg lyst til å drepe, sloss, være stille, snakke eller ha sex. Under de fleste forhold skal jeg klare å holde i sjakk det som fortjener det, men jeg kan ikke garantere for bla-bla-bla, som man sier, selv om jeg tror at jeg blir bedre og bedre. Jeg prøver.
Jeg ble edru i en stor stillhet og kunne ikke lenger krisemaksimere. Hullene mellom uenighetene måtte jeg forsøke å fylle igjen, som å bygge broer av ren estetikk. Bolig må fremdeles bygges flatt, ingen tårn å speide fra, å falle fra, ingen kjellere å snakke om, men bare store flate bygninger helt parallelt med bakken og med samme materialer i takkonstruksjon og -finish som i bakken selv. Du kan kalle en bakke en bakke men mellom selve bakken og overflaten du spaserer på ligger mitt hus, jeg.
Ensom, men ensomheten er så giftig som tema at den får sine talsmenn til å visne framfor øynene på oss, til å tømmes for næring til den globale landsbyens eneste innbygger, jeg. Som mitt eget beste publikum legger jeg to pinner i kors for å forhindre borgerkrig i Norge, men bare bensinprisen kan forhindre det. Grunnen feies vekk under føttene på oss og vi fylles av store sykdommer og små tanker. Ingen annen medisin i sikte enn den det må drepes for. Ingen brytere gir lys og ingen hender gir varme og flammene brenner blått mens sjelene letter til himmels og kroppene slippes fri i ubønnhørlig kopulasjon, jublende av pressefrihet og ensomheten fungerer ikke lenger med bankende hjerte


RSS