Fabrikken uten hjerte

13.02.2007 Kategori Aktuelt

En nesten vanlig spisepause
 Siden dette skjedde på den tiden alle vafler var firkantede, ble kontordamen Marit Ås ganske forfjamset da hun fikk servert en helt annerledes vaffel i kantina på vaffelfabrikken der hun jobbet.
- Har du sett på maken! hvisket Bjørnar Syvertsen og gjorde store øyne. - Gjem den før noen ser den, sa han enda lavere mens han kikket seg nervøst omkring i kantinekøen. Selv om vaktmester Syvertsen var en stor og kraftig mann, ble han fort bekymret.
Marit fortet seg å legge en serviett over vaffelen, men klarte ikke dy seg og måtte løfte litt på hjørnet av servietten. - Se hvordan den ser ut!
- Marit, inspektørene ser på oss! sa Bjørnar dempet helt inn i øret hennes.
- Pøh, det sier du alltid, sa Marit irritert. Men hun kikket seg over skulderen hun også. Vaffelinspektørene på Sentralvaffel GT var forferdelig strenge og tolererte ingen uregelmessigheter.
- Gå videre, hvisket den digre vennen hennes.
- Men jeg kan ikke gå videre når køen står stille, sukket Marit. - La du merke til hvordan den så ut?
- Jadda, jadda, jadda ... mumlet vaktmesteren slik han pleide når han ikke hørte etter.
- Den lignet et hjerte, sa Marit tankefullt. - Et litt klumpete og firkantet hjerte, men likevel et hjerte ... Hun så seg omkring i kantinen, den var større enn en fotballbane. Sentralvaffel GT lagde alle vaflene i hele landet og det var flere tusen som arbeidet der. Fabrikken hadde enerett på å lage vafler og oppskriften var en hemmelighet som bare generaldirektør Høih-Hansen visste om. Det var derfor vaffelinspektørene var så strenge; det var ikke en gang lov å diskutere vafler de ansatte i mellom, og folk fra forskjellige avdelinger kunne ikke snakke med hverandre. Dessuten hadde generaldirektøren en egen balkong, høyt oppe på veggen i kantina, og derfra kunne han selv holde øye med alle sine ansatte.
- Se, der får du nok en ny én, sa Bjørnar Syvertsen da luken foran Marit åpnet seg igjen.
Vanligvis pleide ikke lukene som maten ble servert gjennom å være åpne lenger enn ett sekund. Det var alt som trengtes for at en asjett med en vaffel skulle bli satt fram. Men nå ble luken stående oppe lenger, kanskje i tre sekunder, og det virket uendelig lenge for Marit Ås.
Rett innenfor luken så hun ansiktet til en mann hun aldri hadde sett før, og Marit rødmet da hun møtte blikket hans. Så pen han var! I hånden holdt han en serviett som det var skrevet noe på, men selv om Marit var en nysgjerrig dame, la hun knapt merke til hva mannen holdt i hånden. Hun så på øynene hans, og jo lenger hun så på dem, desto mer oppdaget hun: De var nesten turkise og virket både alvorlige, triste og litt sinte på en gang. Det så nesten ut til at han rødmet han også, som om han var blitt knepet i å gjøre noe ureglementert.
Hadde han laget den hjerteformede vaffelen spesielt til henne?
Plutselig sto det to menn i vaffelbrune uniformer og syltetøyrøde skjorter rett innenfor den åpne luken. Det var fabrikkens sikkerhetsvakter, og de grep fatt i mannen med de turkise øynene. I samme øyeblikk bøyde Bjørnar Sivertsen seg overraskende og lynraskt forbi Marit og nappet til seg servietten som mannen holdt i. Så smalt luken igjen. Bjørnar stappet servietten ned i lommen til Marit før han dyttet henne videre i køen.
- Ikke si et ord! hveste Bjørnar inn i øret på Marit og hun kjente nesten ikke igjen stemmen hans, så morsk var den. Men hun hadde viktigere ting å tenke på: Hva kom til å skje med han som hadde laget den fine vaffelen til henne? Hva ville vaffelinspektørene gjøre med ham?
Hun gløttet opp på den store og kraftige vennen sin, men der var det ingen hjelp å få.
- Skal du ha sentralsyltetøy på vaffelen din i dag? sa han bare og gliste dumt. Som om det var noe valg, liksom. Marit brydde seg ikke om den dårlige vitsen, men lirket i stedet servietten opp fra lommen uten at noen så det. Hun leste hva som sto der:
T-banen. Klokka seks.


Lignende artikler


RSS