Mijorov Antonovich

13.02.2007 Kategori Upublisert/blogg

Jeg leste om Mijorov Antonovich i en engelsk avis, kjøpt på strandpromenaden i Las Palmas, april 2006. Jeg lå på en solseng ved siden av noen bekjente og begynte å lese en artikkel om Tsjernobyl 20 år etter. Der sto det blant annet noen linjer om den tidligere sovjetiske mesteren i vektløfting, Mijorov Antonovich. Han hadde meldt seg frivillig til å rydde opp etter katastrofen, og som en av de siste gjenlevende fra dette arbeidet var han nå i ferd med å dø av kreft.
Det var et bilde av ham, noenogførti år gammel; fremdeles en muskuløs og imponerende mann, stor og hard i kroppen med en benete, hårløs skalle. Sykehuset i Ukraina hadde lite medisiner og den smertefulle behandlingen hadde omsider trengt gjennom den trassige muskelbunten og han gråt som et barn, Mijorov Antonovich.
Jeg vendte blikket vekk fra bilder, så meg omkring, så ned i avisen og forsøkte å lese videre, men jeg klarte ikke å konsentrere meg. Av og til river jeg ut artikler og legger dem i en skuff som jeg veldig sjelden henter noe ut av, men vet det finnes en slags nødproviant for krevende tider nede i den.
Jeg begynte å rive ut artikkelen, men siden jeg ikke ville se på bildet, merket jeg at jeg rev feil og måtte se på det likevel. Nå var det revet halvveis over i ytterkanten, langs armen som den tunge skallen hans hvilte på. Jeg brettet avisen sammen, pent, la den ved siden av meg, leste ikke mer i den.
Da vi gikk en stund senere, lot jeg avisen ligge igjen på solsengen, mens jeg gikk barbeint over stranda inn til strandpromenaden. Der satte jeg meg på den benk, børstet sanden av føttene og tok jeg på meg skoene, en møysommelig og hverdagslig rutine, første skritt for å forberede en sen, lang og pratsom lunsj. Jeg ble sist ferdig og skulle til å følge etter de andre da jeg snudde motsatt vei, ut mot stranda og løp bort til solsengen og plukket med meg avisen.
Jeg prøvde å legge den fra meg på restauranten, men kelneren, som hadde fått alt for mye tips, leverte den til meg i garderoben på vei ut.
Hjemme ble avisen flyttet fra en haug til en annen over flere uker og omsider forsvant den. Jeg så aldri på bildet igjen, men skikkelsen til den tidligere sovjetiske brytermesteren sitter fast for mitt indre blikk som en blanding av den klassiske skulpturen av tenkeren og en dørvakt fra drikkebula Cordial i Oslo på begynnelsen av nittitallet.
I dag, nesten et år senere, lette jeg etter Mijorov Antonovich på nettet, men fikk bare ett treff og en eneste setning der han er nevnt i forbifarten.


RSS