Synge

23.06.2009 Kategori Upublisert/blogg

Jeg sto ute i regnet med henne i går kveld, først i Fana og så i Munkebotten, før vi dro hver vår vei rundt midnatt. I dag gikk jeg på kryss og tvers gjennom Sandviken inn mot sentrum av Bergen, det var mange år siden sist. Da var det forfall overalt, i husene og gatene og de små parkene og jeg husker at skyene på himmelen var forrevne og hissige og selv gikk jeg rundt og drakk og prøvde å skrive uten plan eller intuisjon mens den fine bydelen gikk til grunne foran øynene på meg. Det var ingen motstand i meg den gangen, jeg lot bare alt skje og gikk selv i knas for alle vinder, men da var hun ennå bare atten og jeg hadde ikke møtt henne. 
I går kjørte hun meg til en nedlagt fabrikk, det var den første stoppen i det våte mørket: En uslitelig betongbygning hun hadde fylt opp med drømmer. Det må ha forandra meg for nå raver jeg gjennom sentrum, i Kong Oscars gate, mot Gimle eller Fensal, vil opp på talerstolen for å synge om de brennende horene og det revolusjonære karamellpapiret til Majakovskij.
Før vi skiltes i natt, under den bratte fjellsiden, holdt jeg rundt henne så tett at jeg kjente hele henne for første gang, gjennom høstklær og fjorten års fravær og alt. 


RSS