En begynnelse

19.07.2009 Kategori Upublisert/blogg

Suzanne møtte ham på flyplassen. Klokka var litt over elleve, en natt mellom høst og vinter langt nord i landet. Han måtte gå noen meter utendørs mellom flyet og terminalen og kjente hvor langt han var hjemmefra på luften og luktene og dybden i mørket.
   Hun sto ikke i den spredte klyngen av ventende, men lenger inne i den lille hallen, lent mot veggen til en stengt kiosk. Han hilste med en lavt hevet hånd. Hun smilte tilbake, ble stående. Han gikk bort til henne.
   De nølte et par sekunder før de omfavnet hverandre og han kjente hoftene, brystene og skuldrene gjennom den forede nylonjakka med pelskrage; håret hennes mot kinnet hans. De hadde klemt hverandre slik da de sa farvel i byen to uker tidligere, og flere ganger etterpå hadde han gjenopplevd en skygge av den følelsen, omtrent som han husket å synke i vann eller varme når han frøs.
De slapp, men enda et par, tre sekunder holdt hun et lett tak om det ytterste leddet av fingrene hans og strøk tommelen distré over håndflaten. Så slapp hun den også. "Er hun sånn?" tenkte Munk.
   - Skal vi gå? spurte hun alvorlig, som om det fantes noen valg.
   Han nikket, og så gikk de.
   Hittil hadde han flakket med blikket, hun gjorde ham sånn, men nå så han ordentlig på henne, på skrå, et halvt skritt bak. Hun gikk som en ballettdanser, pakket inn i rugbyutstyr. Som om bevegelsene hennes ikke tålte blikk. Men mitt blikk tåler hun, tenkte han, usikker på om det hadde vært et spørsmål eller en besvergelse.
   De kjørte ut i havet, over broer, øyer, fjell, langs strender og gjennom tunneler. Munk så bare omgivelsene i trakten av lys fra bilen og som silhuetter mot den vekslende himmelen; den ble aldri helt sort men glødet mørkt mellom koksgrå og matt sølv, av og til flekket med de skarpe blåhvite stjernene. l
   Landskapet besto av sand og jord og stein og hav og det var nesten ikke trær å se.
Hun kjørte fort, men turen tok likevel tre timer. Den første snøen kom og smeltet underveis mens de snakket hele tiden. Fjell, strender, lyng og jorder; lyskastere, motor og kupé, vindusviskere, vifte og varme; luktene, bevegelsene, lydene av stemmer og pust. Munk følte seg forandret sammen med henne, tankene hans fikk betydning, det kom et nytt lys over dem.
   Suzanne sakket farten da det lille fiskeværet kom til syne ytterst på den siste odden. Tre spredte klynger av små trehus, kanskje tretti til sammen; en håndfull opplyst av utelamper mens en liten bit av veien mellom dem badet i et flomlys fra noen få lyktestolper med surrealistisk kraftige lamper.
   Husene minnet Munk om de overlevende etter et forlis; de  hadde blitt uvenner og sto der tause og trassige og hutret hver for seg. Bygningene var solide og velkjente norske konstruksjoner fra de siste hundre årene, og selv om ingen av dem så direkte falleferdige ut virket de skjøre og porøse. Alle var eneboliger; trehus på to etasjer med skråtak, men ingen av dem var like. De var bygget med akkurat så stort mellomrom på den knudrete heden at ingen ga hverandre ly.
   Suzanne  stoppet bilen helt, ble sittende å se mot husene uten å si noe. Bortsett fra helgen for to uker siden hadde de knapt sett hverandre på fjorten år, og alltid i Oslo. Munk visste nesten ingenting om henne, men det var altså her hun hadde vokst opp. Hvordan blir man av dette? tenkte han. Hva er det jeg ikke har sett ennå?
   - Hvordan var det å komme tilbake? spurte han.
   - Jeg skulle ikke vært her, sa hun.
   Og så kjørte hun inn i det lille fiskeværet.

Lignende artikler


RSS