Elsker

09.09.2009 Kategori Aktuelt

Jeg så henne for første gang i et drittblad.

Det var i september, jeg hadde tjent noen kroner på å bære flyttelass og sto og venta på indisk take away i Fredensborgveien. Bladet lå øverst i en bunke, på en smal hylle i vinduet. Det var halvgammelt og utslitt, overskriften var "Landets verste bitcher!"

Ferske fotografier av sinte damer var plassert ved siden av gamle bilder der de var smilende og pene.

"Susanne Aker - 16 år, vinner av Supermodell - 04."

"Susanne Aker - 20 år, superbitch!"

Det ene bildet viste en perfekt sexbambi i bikini, og det andre var en veivende, sint dame i skogen. Bikinibeiben var hakket mer enn bare pen og grusomt deilig. Den sinte dama var en bombe av raseri på jakt etter fotografen. Jeg hadde flere tanker i hodet på én gang, det har jeg stort sett hele tiden, jeg tenkte med hud og hår og langt ned i magan. Selvfølgelig så jeg beiben, men jeg så sinnet også.

Sinnabeib. Det traff meg tungt.

Helt siden jeg var fem, har jeg hatt et problem med sinne. Ikke det vanlige problemet,; at det er for mye av det, men tvert i mot, at jeg ikke klarer å bli sint. Det begynte da jeg var sneip og så mye på tv. Jeg skjønte fort hva som var ekte og hva som var lek, så jeg droppa barne-tv tidlig og zappa meg fram til nyheter og dokumentarer. Bestemor og faren min trodde jeg var autist eller genial - de fikk ikke med seg at jeg ble plaga av det jeg så. Selv det som handla om ødeleggelse og vold, fordummelse og forstyggelse, var pakka inn som underholdning. Men det var visst bare jeg som reagerte, ingen ville høre på meg. Faren min hadde hatt nok med seg selv etter at moren min døde da jeg var tre, og bestemor hadde mer enn nok å slite med i vår vanskapte lille kjernefamilie.

Så da jeg var fem år gammel, bestemte jeg meg for å holde kjeft om all dritten jeg så. Da var det akkurat som om sinnet forsvant. I stedet dukket det av og til opp noe stort og hvitt inne i hodet mitt som gjorde meg stille og fjern.

Jeg rev ut siden med de to bildene av Susanne Aker.

Pakistaneren som sto og pakka sammen maten, blunka til meg.  Jeg lot bare blikket feie forbi ham slik jeg pleide. Øynene mine var ikke til låns. Men selv om jeg ga faen i hva fyren måtte mene, følte jeg av en eller annen grunn at jeg burde forsvare meg.

- Research, sa jeg til slutt, aner ikke hvor det kom fra.

- Babbygørl, sa han. - Skikkelige babylons, ass. Han demonstrerte pupp med den ene hånda.

Ja da. Jeg hadde lagt merke til det. Begge bildene var klistra opp på innsiden av skalleveggen: Vilt veivende sinnabeib og monsterbambi med litt mer enn perfekte kurver.

- Hu var på tv, veitu, sa fyren bak disken. - Skikkelig big bang, ass. Nå satte han fra seg posen med maten min og brukte begge henda til å mime.

- Se'kke tv, sa jeg.

- I fjor, sa han og ble plutselig tankefull, så nesten melankolsk ut. Kanskje han følte seg gammel allerede, syntes livet gikk altfor fort. - Eller kanskje året før der ...

- Hun er min, sa jeg. Jeg likte dårlig at han snakka sånn om henne. Han kjente henne ikke i det hele tatt. Så gikk jeg.

Var det puppene?

Teoretisk sett kan jeg godt være ærlig med meg selv, men det blir jo bare det: teori. Det er ingen som er så lette å lure som en selv. Hvordan skal man vite hva man egentlig mener? Det er jo ikke sånn at meninger og stil og holdninger og alt det der ligger sortert i et kartotek oppi huet, og så kan man bare hente fram det riktige svaret når man trenger det, det ærlige, lissom. Hvordan kunne jeg for eksempel vite om jeg hadde blitt like hekta på sinnabildet hvis det ikke hadde vært et beib-bilde ved siden av?

Umulig.

Jeg kjøpte med en cola og en snickers til meg selv, og et par øl til Lille-Tom, og gikk ned til det okkuperte huset for å spise take away-en sammen med ham. Det var over at halvt år siden jeg flytta ut derfra og opp til et knøttlite loft i Møllergata sammen med Bob, men jeg hadde fremdeles kontakt med Lille-Tom. Han var eldre enn meg, fem og tjue, og hadde fungert som en slags onkel etter jeg stakk av fra bestemor og faren min, første gang, da jeg var fjorten.

Lille-Tom hadde reist rundt i hele verden før han ble tjue, og det var uklart hvor han egentlig kom fra. Han var sannsynligvis norsk, men snakka både engelsk og spansk, hadde noen utrolig stygge, hjemmelagde tatoveringer, og var en slags sjef i Huset. Vanligvis pleide han å undervise meg i politikk og opprør og buddhisme, men i dag var han i bakrus, og det passa meg egentlig godt.

Jeg hadde nok å tenke på.

Vi spiste indisk og kikka på en episode av Fleksnes, den episoden med bilene som ikke ville rygge.

- Hva er det du sitter og kikker på hele tida? sa Lille-Tom uten å flytte blikket fra skjermen, da han hadde tømt den første ølen og så vidt kommet i gang med curryen.

- Ingenting, sa jeg med den lyse stemmen jeg fikk når jeg jugde og stappa bildene av Susanne tilbake i lomma.

- Ingenting er ingenting, sa Lille-Tom. Han hadde mange sånne.

- Alt fins, svarte jeg for å slippe unna å flere spørsmål om hva jeg kikka på. Hadde sett en bok eller noe der det sto, og likte det.

- Nja ... sa Tom og snudde seg mot meg et sekund, som om han måtte sjekke at det faktisk var meg som sa det. - Men da må du inkludere det som bare finnes som en mulighet, fortsatte han og fikk samtidig med seg Fleksnes.

- Ja, jøss, sa jeg og begynte å lirke ukebladsiden opp av lomma igjen. Var det bare jeg som så hvor pen hun var? Det hadde i grunnen vært det beste. Sjansen var vel ikke så stor for det, men jeg var helt sikker på at ingen så henne sånn som jeg gjorde. Sånn helt på ordentlig, lissom.

- Hvilket betyr? sa Lille-Tom strengt. Nå snudde han seg igjen og stirret meg dypt inn i øynene. Jeg var mest opptatt av å skjule arket som var halvveis ute av lomma.

- At ... at ... Jeg kom ikke på noe.

- At ingenting er ingenting, avslutta Lille-Tom og sank enda dypere i sofaen. Fornøyd.

- Nettopp, sa jeg halvhjerta og dro arket helt ut av lomma. Kikka på bildene.

Jeg har god smak, jeg vet hva som er pent og stygt. Når man ser på hvor jeg har vokst opp, og med hvem, er det bare helt utrolig, men jeg har alltid vært skråsikker på hvem og hva som har stil og ikke. Noen sier at smak og behag ikke kan diskuteres, men det er helt feil. Det finnes god smak, det finnes dårlig smak, men mest finnes det mangel på smak. Det der med behag vet jeg ikke noe om.

Onkel Atle, broren til moren min, sa at jeg var forbannet med god smak da jeg nettopp var begynt på skolen og nekta å gå med en skjorte som bestemor hadde kjøpt på salg. - Du kommer til å ha lyst på ting du ikke har råd til og damer du ikke kan få, sa han.

Kanskje han hadde rett?

Susanne Aker så i hvert fall passe uoppnåelig ut. Det var ganske enkelt ikke noe poeng å være penere - om det hadde vært mulig. Det er jo grenser for hva man kan oppfatte, og det var hakket før hun var helt uvirkelig. Overflaten var perfekt, men det lå så mye under den, et eller annet glødet innefra sammen med sinnet. Noe som var både forlokkende og skummelt og muligens tilhørte en helt annen verden enn den jeg befant meg i.

Men jeg ville ha henne uansett. Samma faen. Og det var ikke bare egoisme, det føltes som en plikt, som om jeg var blitt tildelt en oppgave jeg måtte utføre. Jeg skulle holde rundt henne, beskytte henne, gjøre henne passe varm, og gi henne det hun ville ha.

Min.

Hvordan?

Fleksnes var over, og Lille-Tom vendte seg mot meg igjen.

- Jeg synes å ane et sjeldent skinn av ... lykke? i ditt bleke ansikt ... sa han.

- Ne-hei! sa jeg, som om det var en skitten beskyldning.

Lille-Tom bare så på meg. Han var blitt litt mindre pratsom og mindre stressa i løpet av det siste året. Det virka som om han prøvde å tenke før han snakka.

Jeg benyttet sjansen: - Åssen traff du egentlig Hilde, forresten?

- Dame på gang, eller? sa han etter minst fem sekunders pause. Han mista alltid pusten når Hilde ble nevnt.

- Njaveitikke ... joakanskje, mumla jeg med blikket i det fabelaktig møkkete teppet.

- Jeg så'a først på noen konserter. Så begynte hu å vanke her på huset, jobba litt på kafeen om høsten, og jeg tenkte kanskje jeg også skulle ta noen vakter der, men så ...

- Men ... jeg tenkte mer sånn ... Jeg avbrøt selv om jeg ikke helt visste hva jeg skulle spørre om, og det skjedde ikke ofte. Jeg ville gjort hva som helst for Lille-Tom, han hadde redda livet mitt en håndfull ganger, men av og til havna han på noen fjerne sidespor. Og akkurat nå trengte jeg noen konkrete tips. - ... mer sånn konkret, liksom?

- Erru kåt nå 'a? sa han.

- Kåt 'a døh ... sa jeg og kjente et lite blaff av hvitt i hodet. Så jævla ... vulgært. Det tok et par sekunder før jeg fikk tømt meg for den hvite stillheten. - Det er faen meg den store kjærligheten! sa jeg mørkt. Jeg veit ikke hvor det kom fra, men jeg likte det jeg hørte. Slik var det ofte når jeg prata i vei uten å tenke. Det viste seg at jeg var helt enig i det jeg hadde sagt.

Lille-Tom flirte litt, men han så ikke veldig glad ut. - Ja, jøss, sa han og knipsa i fingrene. - Der kom'n gitt! Den store kjærligheten ...

- Hva er det du prøver å si? sa jeg mørkt. - Det lukter offentlig psykologisk rådgivning lang vei.

- Du er seksten, sa han. - Ha det moro. Glem kjærligheten.

- Sytten! sa jeg. Han visste at jeg var sytten. Snart. - Og hun er tjue!

- Ja, ja, sa Lille-Tom. - Bare husk at kjærlighet, liksom, det ... det ... Han falt i staver noen sekunder. - Det tar tid, kom det omsider. - Skål. Han drakk øl.

- Ja vel, sa jeg. - Jeg sitter her, jeg, og tida går.

- Lille venn, sa Lille Tom og så morskt på meg. Det gjorde alltid et visst inntrykk. Han var én nittifem, kledd i en rølpa haug av sort skinn og nagler, hadde kaotisk, sort hår og et kritthvitt ansikt med en ufattelig stygg bart. Blikket minnet meg om at han hadde respekt blant flere enn noen andre jeg visste om, og lille venn fikk meg først og fremst til å føle meg liten.

- Det du holder på med nå, forelskelse og sex og utseende og alt det der, det er kjempekult, ikke sant ... Men det er bare overflaten. Det er bare en begynnelse, en øvelse, en mulighet ... det er frø som skal sås, som du sprer utover og som kanskje spirer og kanskje får røtter. Først når det blir en jævla diger og solid plante, et tre kanskje, en hel hage, da snakker vi om kjærlighet!

- ... det var da voldsomt til ... gartnergreier, mumla jeg surt, hadde lyst til å si noe om hvor komplisert han hadde det med å gjøre alt mulig.

- Ja, sa Lille-Tom mildt melankolsk. - Det er det. Det er voldsomt. Og det er som et gartneri. Vi må alle være tålmodige gartnere i kjærlighetens hage ...

- Ja ha? sa jeg og var stille en god stund, venta på noe mer. Jeg trodde at han kødda, men han smilte ikke. Og jeg var ikke var blitt noe klokere. Hadde han svart på noe av det jeg spurte om i det hele tatt? Eller var det bare det at jeg ikke likte svaret? Hva var det forresten jeg hadde spurt om? Jeg prøvde på nytt.

- Jeg kommer liksom ikke i gang ... sa jeg omsider. - Hvordan skal jeg ... Det stoppa opp, kom ikke mer.

Lille-Tom plukka opp en boksøl, gjorde seg klar til å åpne den. Så på meg.

- Du må vinne, sa han langsomt og tydelig. Så åpnet han den andre ølboksen og drakk det meste i et langt sug. Jeg ante ikke hva det hadde med saken å gjøre eller hva han egentlig snakka om.

 - Ja vel, sa jeg, forsøkte å være ironisk. - I stedet for å tape?

- Presis, sa Lille-Tom og rettet en lang pekefinger mot meg. Han var helt alvorlig.

 

 

Lignende artikler


RSS