Det er fremdeles minst to fundamentale misforståelser i Kaja Schjerven Mollerins kommentar (17/9) til min tekst om kulturkrig (10/9) – der jeg bl. a. kommenterte hennes anmeldelse av «Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing». Denne boka er første gang WoS-kompaniet slipper til med en oppsummering av fakta, og sin egen versjon av den fire år lange historien om teaterstykket.
Mollerin mener at boka skulle inneholdt mer nyanserte framstillinger av Laila Bertheussen. Hun snakker altså om kvinnen som var så besatt av å ødelegge forestillingen og kompaniet at hun brøt norsk lov, ødela sin egen familie, og ble dømt til to og et halvt års fengsel for det. Er boka, den første oppsummeringen etter et langvarig angrep, tid og sted til å prøve og forstå angriperen bedre? Er det ikke naturlig å forvente at noen andre kunne prøve først? Mollerin prøver kanskje, men som påpekt i min artikkel klarer hun først og fremst å så ny tvil om fakta ved å bagatellisere hendelser. Og ved å konstruere konflikten «kampen om offerrollen».
Et sted kaller boka det «en bevisst strategi for å spille på følelser» da Bertheussen signerte med «mor» på kronikken som med et vell av løgner lanserte henne som offer i VG 1. desember 2018. Mollerin kommenterer: «Men helt irrelevant er det vel ikke?» Så bagatelliserer og tolererer hun litt mer, og fortsetter: «… det må være mulig å si dette uten at man gjør henne til et offer, og uten at man kaster bensin på bålet – om det ikke er et for upassende bilde – i kampen om offerrollen, som denne debatten også har vært preget av». Hun formidler også at boka for første gang nevner offentlig at Pia Maria Roll, stykkets regissør, mistet sin ektemann og far til deres to mindreårige barn rett før premieren, og dette bruker Mollerin til å konstruere sin nye konflikt: «Den ene får være mor, den andre ikke», erklærer hun i sitt svar til meg.
At Mollerin prøver å sverte Roll med en slik sammenligning er ikke bare meningsløst og grunnløst, men også dypt smakløst. Bertheussens ekstreme kynisme med iscenesettelsen av seg selv som offer i desember 2018 ga henne en fabelaktig PR-suksess i sin politiske aktivisme, men det ødela også familien hennes. Rolls familie led av en fars brå død, men det ble aldri brukt, og ikke en gang nevnt offentlig før via boka 19. august 2022. Og Mollerin har ingen andre «bevis» for sammenligningen med Roll, eller for Rolls påståtte deltagelse i «kampen om offerrollen» som «preget konflikten», enn at hun er mor. Og selv om Bertheussen brukte morsrollen i en av sine løgner handler selvfølgelig ikke denne konflikten om «å være mor». Den handler om å stå bak en mobilisering for grov trakassering av kunstnere, og bli avslørt og dømt for det.
Når jeg så kritiserer Mollerin for sin misforståtte offerrollekamp, fortsetter hun med enda flere beskyldninger: Jeg skal visstnok vise en «forbløffende enøydhet i møte med utenforstående», komme med «uredelig gjengivelse» og «de selsomste versjoner», og hevde at «Er du ikke med Knudsen & co., er du med Bannon». Hun kaller meg «retthaversk», uten «kunstnerisk og intellektuell nysgjerrighet» og avslutter med å erklære at det er «meningsløst å diskutere videre» med meg. Og slik forsvinner debatten om Ways of Seeing nok en gang fra avisspaltene mens klangen av tomme beskyldninger og sårede egoers høystemte klagesang henger igjen i lufta.
Men nå er i alle fall boka her.
Sverre Knudsen 22/9-2022