“We need to get rid of all this woke rubbish”, uttalte Storbritannias nye innenriksminister, Suella Braverman, som ett av sine fem hovedpunkter i den nå avsluttede statsministervalgkampen. Dette er kulturkrig, og hovedfienden i august 2022 var ikke overraskende transkampen. Bravermans andre punkter handlet om en enda hardere flyktningpolitikk, å «løse» levekostnadkrisen med skattelettelser, krympe staten og ta avstand til Den europeiske menneskerettsdomstolen. I 2019 hevdet hun også å være “engasjert i kampen mot kulturmarxisme, der forbud har blitt obligatorisk, ytringsfrihet har blitt tabu, og våre universiteter … blir kvalt under sensur og scenenekt”.
Den samme kulturkrigen fremmes av Sverigedemokraterna og Jimmie Åkeson i Sverige. Da Åkesons partikollega Mattias Karlsson etter forrige valg skrev på Facebook at Sverige var tvunget inn i en «existentiell kamp om vår kulturs och vår nations överlevnad. Det finns bara två val: seger eller död», så likte Åkeson innlegget. Og de fleste har vel fått med seg at Putin bruker kulturkrigsnarrativer i sin propaganda, der vestens forfall blir koblet til argumentasjon som minner om Bravermans.
Utgivelsen av «Jeg ville si storm. Boka om Ways of Seeing» minner oss om at det var responsen på denne teaterforestillingen som for alvor synliggjorde kulturkrigen i Norge. Boka er WoS-kompaniets veldokumenterte gjennomgang av konflikten, med nye og gamle innspill, perspektiver og refleksjoner. Den understreker det stadig oversette faktum at det ikke finnes ett WoS-perspektiv. Det finnes én teaterforestilling. Den er et kunstverk. Det kan tolkes, og inneholder blant annet poetiske og politiske påstander, kritiske spørsmål om maktforhold, overvåkning og ytre høyres truende vekst.
Og mens responsen på forestillingen ble et eksempel på kulturkrig, så viser anmeldelsene av boka hvor ekstremt effektive og seiglivede kulturkrigsnarrativer kan være. Den konstruerte fortellingen om Bertheussen som offer og WoS-kompaniet som overgripere får fremdeles leve videre i store deler av norsk offentlighet.
Noen ord om kulturkrig.
Forenklet sagt er kulturkrig høyresidens angrep på venstresidens hjertesaker; solidaritet, minoritetskamp og økonomisk utjevning. «Krigen» har ingen sentral styring eller noen detaljert strategi, men oppstår gjennom konstruerte narrativer som kontinuerlig skapes for og i en klikkbasert medievirkelighet. Stort sett med negative mål, som å hausse opp syndebukker, stoppe minoritetskrav eller trakassere noen til taushet. I rettssaken mot justisministerens samboer fikk vi dokumentert hvordan hennes ytre høyrebaserte ad hoc-tenketank klarte å skape et narrativ om en kamp mellom kriminelle, sære, venstreorienterte kunstnere og en forsvarsløs, syk småbarnsmor. Det eneste «beviset» skulle være et minuttlangt videoopptak av en tilsynelatende tom og livløs enebolig, bak en høy tujahekk, på en solfylt vårdag.
Forfatteren Paul Mason mener at kulturkrigen hadde sitt opphav rett etter krisa i 2008, da staten nok en gang måtte gripe inn for å redde kapitalismen. Denne gangen resulterte det i at høyresidens kobling mellom fritt næringsliv og frie mennesker omsider ble så åpenbart meningsløs at den måtte droppes. Og siden det ikke fantes positive verdier eller mål som kunne erstatte slagordet frihet og samtidig fortsette å kjempe for de rikeste, ble fokuset snart negativt, og de begynte i stedet å konstruere fiendebilder av the ususal suspects, venstresiden og minoriteter. Taktikken har vist seg å være helt genial. I dag angriper kulturkrigen massivt og bredt gjennom en uoffisiell symbiose av ekstremhøyre, høyrepopulister og autoritære konservative. Selv om de ikke nødvendigvis snakker med hverandre, så sørger de for å snakke om det samme.
Siden det ikke finnes noen ideologiske eller moralske forpliktelser i kulturkrigen så kan enhver som føler uvilje, agg eller hat mot venstresiden, minoriteter eller bare bærer på et udefinert raseri, få lov til å bidra til denne akselererende høyrebølgen. Man må bare huske på å beskrive konflikten sin med begrep fra kulturkrigens raseritriggende lingo; woke, politisk korrekt, cancel culture, identitetspolitikk, scenenekt, peniskunst eller bare nevne ordet trans. Et bidrag trenger ikke være noe mer enn å omtale et rykte, en fortelling eller et anekdotisk bevis som om det er virkelighet. Og så snart et narrativ er etablert sørger kulturkrigernes høyrefløy for at fakta ikke får feste ved å følge Steve Bannons råd: «The real opposition is the media. And the way to deal with them is to flood the zone with shit.» Dermed trenger de mer dannede og sentrumsnære kulturkrigerne stort sett bare å rynke pannen og nikke samtykkende for levere sine bidrag.
En annen britisk forfatter, Nesrine Malik, som blant annet holdt åpningsforedraget for Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon i januar 2020, skrev nylig på Twitter: “Jeg gravde gjennom 50 av de største kulturkrigshistoriene publisert i britiske aviser til min nye bok, og ikke i ett eneste tilfelle var sannheten slik den ble rapportert.» Selv har jeg jobbet i et par år med en bok som tar utgangspunkt i den norske kulturkrigen, og jeg erfarer det samme.
I sin anmeldelse av «Jeg ville si storm. Boka om Ways of Seeing» i Klassekampen skriver Kaja Schjerven Mollerin «det er en ubehagelig understrøm av ‘med-eller-mot’», og ønsker seg «et tredje eller fjerde eller femte perspektiv». Og hun omtaler konflikten som en debatt mellom to perspektiver og to parter. Men for teaterkompaniet ble konflikten aldri noen debatt, det ble en lang kamp for å få aksept for enkle, grunnleggende fakta, og å dokumentere usannheter – som kronikken til Laila Bertheussen lanserte og vedlikeholdt. Men løgn er ikke noe perspektiv, det er et negativt premiss, et enten-eller for diskusjon, og det kommer ikke til å bli en reell debatt før noen kan forklare hvordan et «Bertheussenperspektiv» skulle sett ut uten løgn.
Etter å ha etterlyst nytenkning i boka prøver Mollerin å konstruere en ny Bertheussen-apologi. Hun overser fakta fra rettssaken om at kronikken ble skapt etter en mobilisering av erfarne politikere og proffe kommunikasjonsstrateger fra FrP, First House og HRS, og at narrativet om en forfulgt småbarnsmor var falskt (barna hennes er voksne, og hun ble aldri overvåket). Så innfører Mollerin et helt nytt element i konflikten: «Debatten» har vært «preget av kampen om offerrollen». Hun opplyser videre at WoS-regissør Pia Maria Roll har to mindreårige barn, og mistet barnas far, sin ektemann, like før stykket hadde premiere. Og sammen med justisministerens samboer blir hun så brukt som eksempel på denne hittil ukjente kampen.
På̊ den ene siden veies Laila Bertheussens dobbeltrolle med både en dundrende suksess for sin fiktive framstilling av seg selv og familien, og en virkelighet der hun plaget denne familien ved å fronte et makkverk av falske anklager, og iscenesatte anonyme brannstiftelser, tagging, trusler og bensinbomber på og rundt familiens hjem. Og «på̊ den andre siden» skal liksom Pia Maria Roll befinne seg? Hva er koblingen mellom de to, annet enn at Roll har blitt trakassert, hånet, anklaget og forfulgt, og Bertheussen har vært initiativtaker og frontfigur for dette?
En faktasjekk viser også at Roll helt konsekvent har vært taus om sitt privatliv siden premieren på teaterstykket. Hennes private kamp blir for første gang nevnt offentlig i Dagsavisen 19. august 2022, dagen før Mollerin lanserte teorien sin. Det falske og forserte «perspektivet» bidrar til to ting: Nok et infamt og spekulativt personangrep på en av de tre trakasserte kvinnene i teaterkompaniet. Og det demonstrerer også tydelig at de ennå ikke kan føle seg trygge.
Kjernen i WoS-konflikten var at pressen, kulturlivet og akademia slukte et kulturkrigsnarrativ som var pent innpakket i en «personlig fortelling». At norsk offentlighet i over tre måneder lot seg manipulere så fundamentalt er et demokratisk problem, og i ettertid har denne typen aggressiv kulturkrig bare akselerert. Fra sommeren 2019 har stadig flere opprørske sjeler på venstresiden fått erfare dette massive, gjerne uartikulerte raseriet i saker som f eks Khio-oppropet, von Linné-benken, Sløseriombudsmannen, transaktivisme, Ytringsfrihetskommisjonen, og oppropet for Norske Dansekunstnere. Det burde være åpenbart at denne «krigen» har skapt et akutt behov maktkritiske, politisk skolerte skribenter, særlig innen kulturfeltet.
«Jeg ville si storm» dokumenterer en konflikt som først og fremst er politisk, men likevel er det så godt som ingen politisk analyse i anmeldelsene. Kulturkrigen er ikke nevnt på noen meningsfull måte, og perspektivene rundt Rojava, juss og overvåkning, klasse, rasisme og islamofobi, finansiering og økonomimakt berøres knapt. Selv maktperspektivet, som har vært så sentralt både i forestillingen, responsen og det utvidede WoS-narrativet, er stort sett fraværende.
Når de to muslimske innvandrerne Hanan og Sara – i sine roller, i teaterstykket – ligger i buskene på̊ scenen og betrakter maktelitens hus, illustrerer de den eksisterende balansen: elitens overmakt og egen maktesløshet. Det er aldri noen tvil om hvem som er sjefen i denne konstellasjonen, og de to opprørerne vet at deres trassige protest med å snu blikket – og overvåke overvåkeren – i praksis er en fåfengt gest. Men symbolsk sett gir denne modige demonstrasjonen et glimt av håp midt oppi en hverdag som er preget av høyrepopulisme, kulturkrig og nyliberalisme, og den viser også at motstand er mulig. Noe av oppsetningens styrke er at den runger av denne inspirerende protesten, og i ettertid er det godt å oppleve at det lille teaterkompaniet får stadig flere støttespillere.
Det har kommet gode analyser, innrømmelser og konstruktiv kritikk av boka fra bl. a. i NRK, Norsk Shakespearetidsskrift, Dagsavisen og Vinduet, men like mange anmeldere etterlyser udefinerte nye perspektiver og drømmer om klargjørende, kritiske bidrag. De kommer aldri til å dukke opp så lenge «Bertheussenperspektivet» holdes i live, fakta behandles som subjektive posisjoner, og bevisstheten om kulturkrigens mekanismer er så liten.
I perioden 2018-2021 ble det kulturelle hegemoniet i Norge forskjøvet den siste biten fra venstresiden og over til høyresiden, og «Jeg ville si storm. Boka om Ways of Seeing» dokumenterer ikke bare teaterstykket, responsen og fortsettelsen, men fungerer også som en samling av tankevekkende tidsvitne-rapporter fra disse årene, og denne prosessen:
Da kulturkrigen festet sitt kvelende grep om den norske virkeligheten også.
Oslo, 8/9- 22 Sverre Knudsen