Lit

Plateomslag til Lit

Lit er siste album i trilogien i Sverre Knudsens samarbeid med Lasse Marhaug.

Siste album i trilogien etter Vi og Gud.

Tekst og musikk: Sverre Knudsen.

Produsert av Sverre Knudsen & Lasse Marhaug

Rehabil

Skal man rehabiliteres bør man ha vært habil en gang.

Jeg var i vindene, i alle minnene,
Meg og mitt, en arm banditt
En evig jakt på kirsebær, sekstall og stjerne,
Ville så gjerne, helt på knærne
Uten takt og tone. Prakt og krone
Pakt og kone. I kø for å sone

Jeg sto på talerstol, lutende, skuttende
Sammen med guttene, åh, lilleputtene
Ravende sanndrømt i fløyel og skai.
Pepper og thai. Bitter og braille
Fra Gimle og Fensal i morgengryene,
Harkende, spyende under selvmorderskyene

Brumm, brumm, kobber, bakelitt og bensin
Det er mye selskap i en god maskin
Latent, febril, på stedet, smil.
Innkjørt, innkjøpt, rehabil

Make

Går det an å oppleve alt alene?

En verden av voks og grå akvarell
under fjellene av koks og knoker
Blir til terrakotta, smaragdgrønn metallic
og lufta av olje og oker
Horisonten risses, løfter dagen i fra havet
Mørket sluker mine synder, gir meg himmel i gave

Ja, jeg bygger hus av lyder
Tegner og teller og pynter og pryder
Jeg velger og vraker
Blant alle tenkelige maker

Et ugjennomtrengelig worst-case-scenario
det er dealen som de spleisede får
Og så finner de takten og tonen og pakten
sånn cirka én time pr år
Jeg er ikke ensom, jeg er overalt
Hadde penger til taxi og kom når det gjaldt

Ja, jeg går på bokstaver
Så salig at jeg rocker og raver
Og jeg prøver og smaker
Skaper skreddersydde maker

Rust

Det paret som krangla på flyet den dagen
vi stakk av fra byen for første gang?
Akkurat nå var vi som dem
Der gikk verdensrekorden vår tapt
Hvordan kunne vi bli nok en samling klisjeer?

Vi hadde bunkra opp med honning og forstand
Hvordan kunne vi gå i fellene vi lo av?
Hvordan kom vi hit?
Tiden er inne for enderim
For å knulle hverandre til lim
Tenke «synergi» og «team»
Kjøre i kø og svømme i stim
Skip i opplag. Havets pust
Vuggende, vuggende, vente på rust

Hvorfor er vi egentlig så slemme med hverandre?
Ønsker vi en lykke som er mer komplisert?
Eller er det bare stillheten vi søker?
Ensomhetens undring og verdighet og ro
Nå er vi etablert som skygger av hverandre
Med vår egen dialekt av cash og ironi
Du vokter meg vokter deg vokter oss
Hva gjør vi her?

Denne veksten

Av og til, når det er stille, kan jeg se at alt lever. Under tilfeldighetene, kjærligheten og pengene.

Jeg er bare et middel, et åsted for markedet,
og denne veksten er uten røtter, uten himmel
Magisk tenking gjør fortiden mytisk
og framtiden formes i barcode:

Irreversible, blå knutepunkter
med arv og volum som målestokk
Vi lærer å følge pengene; strekkoden
av tretti parallelle kjørefelt i samme retning
Men byttet parteres i lukkede rom
og de som spyler slaktegulvet
får fire nye år
Vi tok mål av oss, men fulgte med på kjøpet
da vår ABC av tricky aversjoner gikk unna på 1-2-3
Det er timingen, ble det sagt. Illustrasjonene
Beliggenheten. Friheten
Men det var bare en ny runde glemsel
Det er ikke tradisjonene, ambisjonene og visjonene
det er livet ditt de vil ha. Det er livet ditt.
Du vet hva det koster
men kan ennå gi det bort, gi det bort

Overalt

Patriarkatet er fascismens vugge.

Nå er jeg overalt, kjære
Du puster min atmosfære:
Min jord skal du dyrke og nære
Bygge vår hygge og trøste og bære
Mens jeg passer geværet
Som som kjent vekker begjæret

Jeg får makt, jeg får ære
Du får bidrag for besværet
En ideell affære
Jeg er overalt, kjære

Hele kloden er i gjære
Da er vår simple plikt å lære
Å rulle oss i fjær og tjære
Bli deilig møre å fortære
For næringsliv og militæret
De er overalt nå, kjære

Allting dirrer

Allting dirrer i mørket
Håndfast som vekselstrøm, skygge og tørke
Ikke det øverste synlige laget
Men det vi må ta på for å oppdage
Allting dirrer. Allting dirrer

Det er noe i bakken, noe i fjellet
Det er noe der inne med noe å fortelle
Det er noe i gresset, mykt som en slange
Det er noe i lufta som noen må fange

Vi dirrer i lyset, dirrer om dagen
Med hvert vårt navn på denne plagen
Om natten faller det nesten til ro
Puster så vidt som en våkende glo

Allting dirrer. Og dirrer og dirrer
Kløen i nakken. Noen som stirrer
Før tindra stjernene, nå tindrer vi
Men kan ikke se det vi selv tindrer i
Allting dirrer. Allting dirrer

Allting dirrer. På alle
Under huden, hinnen, skallet.
Allting dirrer

Alle har fri

Hverdagen er vers, refrengene er bare minner.

Vi skjelver, alle som én. Clustere fra samme gen
Hvorfor nå? Hvorfor her? Hvorfor oss? Andre er bedre å slåss
Vi kan dele ut gaver. Lage ord av bokstaver
Falle i staver i graven vi graver
Peke og leke og le. Og så snakke sammen om det

Damer – åh! Det er det jeg savner
Dufter skjønt i beige menns favner
Med bittesmå rosa antenner
Plantet av mennenes menner
Der kommer de! / Men passerer forbi
Det er stengt her, og alle har fri

Vi skjelver en og en
Elektriske som terylene
Det ble gjort noen dårlige valg
Nå skal vi bli kvitt dem på salg
Slik at framtidens gaver til oss skandinaver
Blir egne enklaver med eplehaver
Der endelig alt er som før
Vi vinker og drukner og dør

Søndag – åh! Det fineste jeg visste
Stille og mørkt. I fase med det triste
Dagen da livet var kino
Å lytte og se. Slippe si noe
Traff andre som søkte samme magi
Ble venner for livet, men nå går jeg forbi
Det er stengt, og alle har fri

Se, jeg har slutta å skjelve
Det var bare å skru opp til elleve

Jesus – åh! Samler sine saker
Han slutta som snekker, begynte som baker
Men egna seg ikke som svenn
Så nå må han flykte igjen
Jeg skulle så gjerne betalt for den pilsen
Og prøvde faktisk å sende en hilsen
Men det er stengt nå, og alle har fri

Niko

Vi var i slutten av tenårene, leste og lyttet og trodde vi skjønte alt sammen; sikre på at han ville takle det.

Jeg går med små skritt over brygga i fremmede plagg; det er nok en første morgen for et eller annet av kort varighet. Rim og mørke; påler, trosser og kjetting; himmel og hav skulder mot skulder. Knapt en farge å se, bare kalde flekker av grått lys bak en rute grimet av salt og skitt, omkranset av gjenmalte digre maskinskruer i skroget av stål.
Jeg husker Niko her ute i den rølpa, turkise kajakken sin; happy i sola. Bar overkropp og solbriller med en papirbit som beskyttet nesa. Det var den ene sommeren han holdt til her ute. Han var ikke lenger så interessert i folk.

Her, på denne brygga, sto jeg en morgen. Niko hadde ikke sett meg og var på vei ut. Håret var bleka, han var solbrun og sterk, og padla med rolige, jevne tak. Da vi ble kjent syntes jeg han var treig, men det var ikke det, han hadde bare sitt helt eget tempo og holdt seg til det. Han var cool, cool med c, uten at han noen gang prøvde å være det.

Jeg så ham padle vekk fra brygga og utover fjorden den morgenen, og visste at noe hadde skjedd. Det var ikke lenger bare en bekymring, en trasig og trassig tanke slik vi hadde lest oss til å tro – etter at han fyren vi snakka med på Dikemark sa det var arvelig – den gangen vi besøkte moren til Niko der ute. Ungdomssløvsinn, sa han, og vi lo av ordet.

Men nå var det blitt noe. Noe i kroppen hans. Det vokste. Det ville ha kontroll.

Jeg ropte ikke. Kanskje jeg var letta fordi jeg slapp å snakke, det hadde blitt vanskeligere. Jeg sa til meg selv at han så godt ut, og hadde det fint i kajakken sin. Men jeg var redd, så redd at jeg ble helt kvalm. Det gikk flere måneder før jeg prøvde å oppsøke ham igjen. Da var det for sent.

Pøl til pytt

Et forsøk på makeover.

Drømmeløs i Disneyland der søvnen er så dyp
Jeg la meg som et monster, og sto opp som et kryp
Lettet for min lumske lit og fylt med lummer lede
Drevet av ny motor, automat med hellig vrede
Jeg får starte helt på nytt
Med oppdatert gemytt
Som takk for alt jeg har ytt
Fra pøl til pytt

I kø for kunstig koma og en kur med kjøpekreft
Intuisjonen slettes og takt erstatter teft
Så er jeg lovet sjansen til mitt første, siste stikk
Med hjertevarmen i behold kan jeg bli god butikk
Jeg har begge never knytt
Men alt inni meg er nytt
Så snart jeg får en dytt
Fra pøl til pytt

Akkurat herfra

Jeg kommer herfra akkurat herfra
hvor jorda er akkurat flat og litt hekta
for fredag og lørdag og fattern og slekta.
Fy faen så mye man sparer på det

Nå brenner vi trærne så ingen skal få dem,
som ikke har råd når vi ikke får slå dem
og slippe å dele med kreti og pleti med rart alfabet i
og plagger som flagger for aggene mine
som ikke er lette å bære og tære på fettet
som metter og fettere har de jo overalt

Jeg krever så lite og rene og hvite
og drite og slite med huller i lommen
og penger og penger og penger i bommen
og plommen i egget, det tunge besværet
vår byrde å bære, takk Gud for geværet
en kinkig affære på flerfoldige tonn
Men fager og blond
Og det var jo bare en hjelpende hånd
Det er klinkende klart når hun kler på seg sånn

Fantoft i flammer er faen meg nyktrende
Finner og roma i flokken av flyktende
Framtidens frosne forfremmede. Fremmede
Stemmer det, fremme det, gjemme det, glemme det
Korpsene kommer, det er det som er skremmende

Mørkere

En bønn.

Mørket er umerkelig, omstendelig og mildt
Det glatter over rynker og skurr blir svøpt i filt
Forskjeller blir mindre og grenser viskes bort
Alt blir lettere og vakrere og plutselig er det sort
Det kan ikke bli mørkere …
Det kan ikke bli enda mørkere nå

Kvelden leger grunne sår med krim og krams og kos
Forsoner som en nyfødt valp, formilder som ros
En spade er en spade, og det som er gjort er gjort
Vi tenner små og vakre lys, mens ute går det i sort
Det kan ikke bli mørkere …
Det kan ikke bli enda mørkere nå

Gange K

Her kommer korpset, og det marsjerer ufortrødent gjennom en collage om affeksjonsreleet. Som krever stadig sterkere inntrykk og opplevelser før det slår inn og slipper følelsene løs. Kan det repareres?

Det er bare matematikk, summen av øyeblikkene,
delt på antallet, multiplisert med K

Vi har et affeksjonsrelé som måler spenningen i øyeblikkene,
og kun lagrer de med en ladning som overstiger

Dårlig kosthold, umotiverte seiere eller tap, klasse, frykt,
drømmer gått ut på dato, sånne ting … Kan føre til
spenningsfall i affeksjonsreleet

Feilsortering. Som gir innehaveren et helt villedende bilde av
seg selv

Skråsikker på overflaten og dissonans under huden

Mange søker tilflukt i å repetere det allerede sterkt opplevde,
gjerne det smertefulle. Det lar seg jo lett duplisere. I
motsetning til det vidunderlige.

Man må overstyre affeksjonsreleet ved hjelp av rutiner for
akkumulasjon av øyeblikk med lav spenning.