Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås er bekymret. Ikke så mye for det frie ord som for måten det frie ord blir presentert på. “De har uttrykksvilje, ikke nødvendigvis innsiktsevne. De har drømmekraft, ikke nødvendigvis dømmekraft. De er bare menige samfunnsborgere selv om de skyver foran seg sin autoritet som forfattere” siterer han seg selv på Facbookveggen til Ketil Rolness i september i år. Tråden latterliggjør forfatterne Vigdis Hjorth og Torgeir Rebolledo Pedersen og deres politiske aktivisme med løsrevne sitater og utspekulert «pinlige» screenshots. Og latteren gjaller blant kulturtoppene som frekventerer disse messene av spydighet og forakt.
Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at ytringsfrihetens kanskje viktigste forsvarer i Norge – mannen som har ansvaret for å dele ut bortimot 100 millioner årlig for «å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord» – deltar i rene mobbeaksjoner mot anerkjente forfatteres frivillige og demokratiske, politiske engasjement. Men Åmås stopper ikke der. For i hans øyne finnes det noe enda mer forkastelig enn politisk engasjerte forfattere, nemlig antirasistiske aktivister. I to kommentarer i Aftenposten i oktober og november er det dem han går løs på.
Eller oss han går løs på, må jeg nesten si, for jeg er en av dem.
Identitetspolitikken går på fornuften løs, og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn er en av overskriftene, og Åmås virvler opp en sky av bekymringer og problemstillinger med vage begreper som fornuft og rasjonalitet i sentrum. Det er vanskelig å se noen annen fellesnevner enn beskyldninger om at antirasister har ansvaret for alt som er galt. Påstandene hans er syltynt begrunnet, og for å finne mening i dem er det helt nødvendig å akseptere en pen bunt med høyrepopulistiske myter: At ytringsfriheten er truet fra venstre, at antirasister er lovløse, voldelige og like ekstreme som de rendyrka rasistene, og at identitetspolitikk handler om alle andre enn hvite, vestlige menn.
Retorikken Åmås benytter seg av er en forholdsvis ny, amerikansk modell der man først understreker at man er for alt som er godt og rettferdig, for alle, hele tiden; før man så konkluderer med løsninger som utilslørt favoriserer egne særinteresser og tilbøyeligheter. Han hevder først at «urettferdighet og hat trenger motstand som virker», for deretter å avvise all retorikk og alle aksjonsformer som benyttes av antirasister både internasjonalt og i Norge.
Åmås hevder videre at vi, antirasistene, polariserer debatten, er sekteriske og «konkluderer med at stadig flere medborgere ikke er verdige å snakke med», men når noen av oss så bruker ytringsfriheten til å diskutere det vi oppfatter som rasistiske utsagn, for eksempel i Sagen- eller Sitronlimonade-saken som blir nevnt, påstår han at vi «forvrenger». Før han utløser brudd-på-ytringsfrihet-alarmen og beskylder oss for scenenekt. Mens alarmen gjaller fra Fritt Ords direktør i Aftenpostens spalter er det neppe mange som legger merke til at det eneste eksempelet han klarer å oppdrive på venstrevridd scenenekt – tilfellet Sylo Taraku – baserer seg på noen generelle, anonymiserte påstander i en nå slettet Facebook-post. Ingen info om hva, hvem eller når.
Da Trump 17. august i år twitret at han vurderte å erklære Antifa for en terrororganisasjon, var det nok en topp i den destruktive bølgen som forsøker å hausse opp et falskt bilde av en ekstrem venstreside – like ille som ytre høyre. Da var det gått to år siden presidenten uttalte at det var «fine people on both sides» etter at en av de fredelige motdemonstrantene til en nynazistisk marsj i Charlottesville ble drept. Both-sides-resonnementet er blitt et av rasistene og nazistenes nyttigste verktøy i kampen for å normalisere sine holdninger og flytte negativt fokus fra egne hat- og terroraksjoner over mot antirasister. Dette har fungert glimrende for dem fordi media i skremmende stor grad har tatt opp i seg myten som ligger i bånn: At begge sider er like ille. Pyromaner og brannkonstabler er to sider av samme sak.
Åmås velger selv both sides-taktikken da han går løs på det han kaller vår fremmedgjørende og splittende funksjon: «Polariserende krefter skader tilliten som får samfunnet til å henge sammen …» erklærer han innledningsvis med omtrent samme retoriske modell som før. Denne gangen angriper han oss for å bedrive en polarisering som altså er så alvorlig at den river samfunnet i stykker, mens det helt åpenbart er han selv som står for polariseringen med sine ustrukturerte beskyldninger mot oss. Det som imidlertid er helt klart i begge artiklene er at han forsøker å skyve antirasister lenger vekk fra sentrum og ut på en ekstrem venstreside, ved hjelp av myter og udokumenterte påstander.
Hvorfor er Fritt Ords direktør så fiendtlig innstilt til politisk orientert aktivisme? Det vil neppe være noen bombe å hevde at mannen som belønnet Utøya-terroristens forbilde med arbeidsstipend er mer kritisk til aktivisme på venstresiden enn på høyresiden. Likevel er det for lengst blitt noe helt urimelig over hans konstante kritikk av frivillig og idealistisk, antirasistisk arbeid, som i bunn og grunn ikke handler om annet en kamp for grunnleggende menneskerettigheter. Selv om vi kan være uenige om grader av alvor.
Åmås’ første artikkel har overskriften Kampen mot de ekstreme styrker lett det den vil bekjempe. Han oppsummerer protesten mot Sian-markeringen på Tøyensenteret slik: «(Sian) nyter polariseringen som ytringskulturen i dag er preget av», og «massedemonstrasjonen på Tøyen torg i Oslo holdt på i to hele timer … og støyen bredte seg over hele bydelen. Men det var bare én stemme som hørtes gjennom det hele: Sians talere, en etter en.»
Med rutinert letthet hevder altså Knut Olav Åmås at det er vi, antirasistene, som her bidrar til høyreekstremismens og rasismens framvekst. Men hvilket «vi» er det Åmås selv taler på vegne av? Hvem er det som bare hører rasistenes stemmer? Er det de 1000 Tøyenbeboerne som møtte opp og lagde den jublende festen? Eller kanskje de drøye 55 000 som bor i bydel Gamle Oslo, der den økende rasismen merkes spesielt tydelig pga befolkningssammensetningen?
Selvfølgelig ikke. Åmås taler på vegne av et interessefellesskap, og jeg har valgt å kalle det Sentrumskameratene.
I min ungdom var Sentrumskameratene sosialdemokrater, uansett hvilket parti de stemte på. I dag er de markedsliberalister, alle sammen. Det er ingen konspirasjon siden grupperingen i prinsippet er åpen for alle som trekkes mot det spesielle lyset og varmen rundt maktens og kapitalens bål, og finner seg til rette der. Sentrumskameratenes mål er å tilpasse seg makten, støtte opp under den, og dermed skape konsensus. Hadde verdiene som Kameratene formidlet vært konstante kunne man sagt at de var moralens voktere, men fleksibilitet er en forutsetning for å kunne bli Sentrumskamerat, også når det gjelder moral.
Ellers prøver de å leve opp til idealet om minste felles multiplum, og målet er alltid mer av det samme, uansett hvilken vei politikkens heftige stormkast har sendt oss. På den måten klarer de å levere en illusjon om at de alltid befinner seg i et stabilt politisk sentrum og er de rette til å representere hva som er fornuftig, rasjonelt og si fra når noe har gått for langt.
Slik Åmås så ettertrykkelig gjør i forhold til antirasistisk aktivitet. Med høyrepopulismens argumenter.
Sentrumskameratenes eneste urokkelige prinsipp er at en tradisjonell, hvit, maskulin identitetspolitikk alltid må ligge i bånn. Akkurat det var mye enklere før i tiden da denne varianten var enerådende. Nå har identitetspolitikken fått mange flere stemmer og også mange kritikere. På venstresiden diskuterer vi om den tar fokus fra rettferdig fordeling og klassekamp. Noe som selvfølgelig ikke trenger å være enten-eller siden identitetspolitikk ikke er målet i seg selv, men et av midlene på veien. Høyresidens kritikk er mye enklere. I bunn og grunn baserer den seg på majoritetens krenkede følelse over at minoriteter overhodet våger å stille krav. Derfor forsøker høyresiden å avvise all identitetspolitikk som marginale gruppers særinteresser, og påstår gjerne at den har ødelagt alt det som var så utrolig fint i en eller annen fleksibelt definert, mytisk fortid.
Nesrine Malik skriver om dette i sin glitrende samtidsanalyse «We Need New Stories»: Alle krav blir avvist som urimelige. «Kvinner prøver angivelig å grafse til seg mer enn de rettmessig fortjener. Ofrene for hatprat får vite at det er de selv som er intolerante. De som spør om respekt og tillemping av forskjeller blir beskyldt for å trakassere motparten med politisk korrekthet.» Slik avvises alle grupperinger – bortsett fra én. Den blir til gjengjeld både vernet for kritikk og opphøyd til å være selve det nøytrale. Det generelle. Det universelle …
Altså hvit, vestlig, maskulin, og opprinnelig svært så aggressiv identitetspolitikk.
Noe sier meg at Maliks fabelaktige bok verken vil få noen sentral plass på kontoret til Åmås eller i Sentrumskameratenes bokhyller. Hadde de hatt et klubbhus ville nok heller et banner med Chamberlains «Peace For Our Time» blitt prioritert. Dette er jo et utsagn som representerer et høydepunkt for politisk sentrumsbalansekunst i urolige tider, stappfullt av troll-sprekker-i-sola-hybris som det er. Her hadde kameratslig fornuft og minste motstands vei vunnet fram, og så lenge man vendte ryggen mot Japan og Kina, Østerrike, Tsjekkoslovakia og mobiliseringen i Tyskland, så var det fremdeles mulig å føre en dannet samtale i resten av Europa.
Dessverre viste det seg snart at nazistenes oppførsel gikk på fornuften løs, og året etter invaderte de Polen.
Noe av det mest merkverdige med Sentrumskamerater som Åmås er den manglende evnen til å se sin egen gruppeidentitet både i dag og i et historisk perspektiv. De er den definerende kraft for hva som til enhver tid er mainstream, men likevel klarer de ikke å få med seg at det nettopp er en mainstream på villspor som har dratt menneskeheten inn i noen av våre verste katastrofer. Det finnes sterke og bekmørke strømninger i dagens politikk, både internasjonalt og i Norge, som burde bekymre oss langt mer enn høyrepopulismens myter om politisk korrekthet, svunne tiders påståtte storhet og likestilling som har gått for langt. Parallellene til 1930-tallet blir stadig tydeligere, også når det gjelder rådende fornufts manglende evne til å erkjenne hva som skjer. Det tok hele 74 år fra andre verdenskrig var over til Aftenposten unnskyldte sin jatting med jødehat og nazisme.
Rasismen er reell, det ser alle som vender blikket mot den, slik antirasister prøver å gjøre. Men det er mye vi ikke ser også. Angela Saini skriver i «Superior» om neandertalerens plutselige rehabilitering. Helt siden Darwin har denne grenen av våre forfedre blitt betraktet som mer sentral i aboriginenes slektstavle enn i hvite europeeres. Og samtidig blitt gjort narr av som en fullstendig ubrukelig og klossete idiot. Helt fram til 2011. Da oppdaget genforskningen at ingen har mer neandertalerblod i seg enn hvite europeere. Og gjett hva som skjedde da? Jo, snart begynte positive forskningsrapporter og artikler om neandertaleren å dukke opp i en påstått nøytral og pålitelig vestlig offentlighet. I 2017 stilte f eks New York Times spørsmålet: “Hvordan kunne vitenskapen ta så feil av dem?” i en større artikkel. Og i 2018 hevdet en gruppe forskere i Sveits og Tyskland at neandertalerne hadde “en sofistikert kulturell adferd” og var “mye mer raffinerte enn tidligere antatt”.
Jeg tror verken disse journalistene og forskerne eller Knut Olav Åmås har noe ondt i sinne, eller at de bevisst prøver å forvrenge fakta. Men de gjør det likevel.
Sverre Knudsen – Oslo, 1/12-2019