Den farligste formen for falske nyheter er de vi ikke oppdager; løgner som fester seg ved sannheten og ødelegger den. De falske utsagnene kan være godt pakket inn i fortellinger som – lik en tryllekunstner – får oss til å se en annen vei når løgnen plantes. Når dette mer eller mindre bevisst blir videreformidlet, samtidig som nye frø kommer til, har vi snart en levedyktig, falsk nyhet.
Dette skjedde med referatene av teaterforestillingen ”Ways of Seeing” i debatten som fulgte. Kritikken har i stor grad vært åpenbart politisk, men også handlet om metode eller vært svært personlig og privat. Ett fellestrekk finnes likevel: Kritikken bygger på usanne framstillinger av forestillingen, skrevet av folk som ikke har sett den.
Mens debatten pågikk ble bilen til justisminister Wara, som er en av samfunnstoppene som vurderes i forestillingen, utsatt for en mulig brannstiftelse og tagget med et hakekors og ordet ”RASISIT”. Hvem som står bak denne totalt forkastelige handlingen, og hvorfor, blir foreløpig bare spekulasjoner. Men inntil de skyldige blir anholdt, og vi kan ta den debatten, er det nødvendig å få etablert et mer realistisk bilde av ”Ways of Seeing”.
Det er et politisk teaterstykke som bl a handler om høyrepopulismen og den viktigste byggesteinen i denne politikken; rasismen. Av og til blottlegges rasisme helt åpenlyst som når nazister marsjerer i gatene, muslimhateren Lysglimt Johansen også står fram som jødehater, eller NRKs Fredrik Solvang blir utsatt for biologisk rasisme. Og de fleste er enige i det. Men den økende rasismen er mye mer omfattende enn dette, og samtidig vår tids minst politisk korrekte tema. Folk som blir nevnt i forsøk på å nyansere rasismens opphav, begynner gjerne å stampe i bakken og brøle helt til granskingen opphører. Likevel er det slik at konspirasjonsteoriene om muslimer og jøder, kulturmarxister og godhetstyranner blir presentert for offentligheten på subtile måter; med mange og gjentatte små drypp.
Slik referatet av denne forestillingen ble forgiftet.
Spredning av løgn, falske nyheter og konspirasjoner er et internasjonalt fenomen. Metodene bygger på destruktiv vitenskap, milliardær-finansierte tenketanker og skitten erfaring. De krever til dels state-of-the-art-teknologi, og en økonomisk elite med politiske ambisjoner som betaler kalaset. Vi har fått vite om noen av metodene til Trump, Steve Bannon, Fox News, Cambridge Analytica, og f eks teknikken med å snu alt på hodet: Den regjerende politiske eliten presenterer seg selv som opposisjonelle, forfulgte og gjør seg til ofre for vage konspirasjoner fra venstresiden. Godhet blir tyranni, empati blir naivitet og kritiske kunstnere blir forrædere mot det regjerende regimet.
USA vet vi mye om, men hvem står bak og hvem finansierer denne politikken i Norge?
Dette er et utgangspunkt for ”Ways of Seeing”: To kvinner, Hanan og Sara, kommer til Norge fra henholdsvis Algerie/Frankrike og Irak med hver sine tunge historier. De opplever først en ny frihet, men i etterkant av 22. juli skjer det noe. Høyrepopulismen begynner å slå rot, og med den følger økende rasisme. Hvem finansierer og inspirerer denne utviklingen i Norge? Hvem er det som faktisk regjerer her i landet?
Det har blitt en sjeldent givende og sterk forestilling både visuelt, verbalt, musikalsk og politisk. Den gir håp, fordi den sparker oppover mot en konkret politikk, og tør å stille spørsmål til dem som har makten til å styre livene våre. Folk som skjuler seg bak byråkratiske floskler, anonymitet og falske offerroller. Eller bare står og stamper i gulvet og nekter dialog. restillingen på fredag, og den føltes umiddelbart på en negativ tendens fra høyrepopulister der manstillingen vet du ingenting oJJegggForestillingen klarer å trenge gjennom lag på lag av vrimlende mediainntrykk og apatien som byråkrati, politikk og vinglende mediedekning kan skape.
Selvfølgelig har forestillingen blitt møtt med raseri. Ikke fra profesjonelle anmeldere, de tok den på alvor, men fra dem som tjener på denne praksisen. Rita Karlsen fra Hege Storhaugs HRS skriver: ”Det jeg sitter igjen med etter å vært gjennom forestillingen er opplevelsen av å være vitne til at noen ønsker å bryte ned vår sivilisasjon, ja, erstatte den med et slags barbari.” Men barbariet er det som kjent HRS selv som står for. Det var de som sendte ut oppfordringer om å ta bilder av muslimer i unaturlige sammenhenger. I Norge, altså, etter deres oppfatning.
Laila Anita Bertheussen, samboer til FrPs justisminister Tor Mikkel Wara skriver i et innlegg i VG: ”Det jeg ser fra scenen er skremmende. De stempler mitt hjem som rasistisk, og sprer farlige konspirasjonsteorier som er helt hinsides virkeligheten.”
I likhet med andre som muligens er med på å nøre opp under den økende rasismen i Norge, blir videopptak av huset der justisminister Wara og Bertheussen bor vist under forestillingen. Hun reagerer sterkt på dette, og føler seg invadert. Det er selvfølgelig beklagelig at hun føler dette, men filmingen er ikke ulovlig. Den er en del av vår frihet. Og for den høyrepopulistiske eliten – milliardærer, statsråder og kommunikasjonsrådgivere – som har fått sine hjem filmet, burde det være velkjent at noen menneskers handlingsfrihet av og til kan skape ubehag (og det som verre er) for andre. Men disse samfunnstoppene har åpenbart kun praktisk erfaring med egen frihet, og snakker bare om empati når de selv har behov for det.
Og for all del, Bertheussen får min empati for sitt innlegg. Men bare fram til det punktet der hun kommer med den usanne og åpenbart politisk motiverte framstillingen sitert ovenfor.
Ingen blir stemplet som rasister i forestillingen, ingen mennesker er filmet, kun åpne kilder blir benyttet og ingen konspirasjoner antydes, huset framstår anonymt og adressen oppgis aldri. Men justisministerens adresse og telefonnummer fantes både på Gule Sider og 1881 fram til for noen få dager siden. Dessuten unnlater Bertheussen å si noe om at både de juridiske og etiske sidene ved videoopptakene blir diskutert med høyesterettsadvokat Lund, som dukker opp i rollen som seg selv i forestillingen.
Filmingen av husene er et elegant og spennende dramaturgisk grep som både fungerer som scenografi og en visuell rammefortelling. De to kvinnene setter opp kamera foran et utvalgt hus og oppholder seg på hvert sted opp til tre døgn. De uskyldige husbildene blir brukt som bakgrunn for kvinnenes egne fortellinger, og til forskjellige former for glimt fra kolonialismens og rasismes historie. Vi får også noen fakta om huseierne: De er blant annet investorer eller bidragsytere til mer eller mindre ekstreme innvandrerfiendtlige og rasistiske nettsteder, eller politikere i FrP – den sterkeste statsfinansierte aktøren i dette spillet.
Husvideoene får meg til å erkjenne at det faktisk er alminnelige mennesker med alminnelige (om enn styrtrike) liv som står bak den dystre politiske utviklingen vi synker stadig dypere ned i. Personene blir ”menneskeliggjort”. De blir mindre av en fjern og utilgjengelig kraft det er umulig å påvirke. De er mennesker, de også, en del av det samme samfunnet som oss. Og selvfølgelig er dette ubehagelig for dem; de har mange grunner til å ønske og være utilgjengelige.
Det er også et snev av noe herlig irrasjonelt ved prosjektet med filmingen. På en måte skjønner jeg hvorfor de gjør det – forenklet sagt som en symbolhandling – men samtidig blir jeg litt undrende usikker også. Finnes det en form for motivasjon eller plan jeg ikke får med meg? Kanskje, men siden viljen og kraften er så storået. ygg. Basert på at en bikara I Norge, altså, etter deres nforfølgelse og angiveri ikk.seg truet. ygg. Basert på at en bikara i disse handlingene, og de gjennomføres med så stor styrke, blir det etter hvert mer og mer ubetydelig i hvilken grad dette er symbolske eller konkrete handlinger. Jo sterkere og mer trassig arrogant (og elegant) det hele gjennomføres, desto mer konkret virker det som om prosjektet med filmingen er. Det blir noe i seg selv. Noe jeg ikke er helt sikker på hva er, men som jeg får sympati for. For maktforholdet er like skjevt. Høyrepopulistene har regjeringen og de fleste milliardærene. Hanan og Sara og resten av kompaniet har sin kunstneriske skaperevne og frihet.
Så vidt det er.
For den politiske motiverte motstanden og trakasseringen av denne forestillingen har vært voldsom og stygg. Den kommer stort sett fra folk som ikke har sett den, men bygger sin hets på̊ destruktiv falsk info om både form, innhold og intensjon.
Når all vekt legges på å diskutere husvideoene fjernes den ubehagelige blottleggingen av en tvilsom politisk-økonomisk praksis. Samtidig som de granskede, ved å innta sin elskede offerrolle, klarer å snu fokus vekk fra iscenesettelsen de to reelt truede kvinnene i stykket. Som om landets økonomiske og politiske elite skulle ha grunn til å føle seg truet av disse skuespillerne på noen annen måte enn ved å bli avkledd med tekst, musikk og bilder.
Sverre Knudsen, forfatter og musiker